Flexus bytt nå

Flexus, eller “Kunsten å ikke selge”

Da jeg for et lite hav av tid siden fikk høre at Oslo Sporveier var i ferd med å innføre et nytt billettsystem, syntes jeg dette virket spennende. Hva kunne et slikt system bringe av nyvinninger? Hvordan ville fremtidens billett og abonnement bli? Hva slags kvalitative forskjeller ville et slikt produkt bringe Oslo Sporveier og deres kunder? Når utgangspunktet er et flere hundre år gammelt system som baserer seg på papp, blekk og stempel virket i det minste forbedringspotensialet stort.

Fem år, og spaltemeter med uttrykk som Mareritt (NA24), Flexus-fiasko (Teknisk Ukeblad), og Den fullkomne skandale (Aftenposten), har selskapet (nå med det nye og mye mer moderne navnet #Ruter) endelig begynt å innføre sitt elektroniske hjelpemiddel.

Med en slik forhistorie, kan #Ruter være glad for at det til syvende og sist er resultatet man blir målt på i det offentlige rom. (Blundere glemmes jo gjerne i et meget hyppigere tempo enn man skulle tro.) Tross vanvittige budsjettoverskridelser og episke supertabber har vi jo nå et fungerende, mer eller mindre flunkende nytt billettsystem i Oslo by! Dette bringer oss tilbake der vi startet; Hva slags forbedringer vil dette gi brukerene?

Nå er det vel ikke systemet helt oppe og går enda, og det er vel derfor #Ruter har kjørt igang en informasjonskampanje for dette. En kampanje som jeg – såvidt jeg kan forstå – skal få de mest interesserte og early adopters som meg til å bytte fra den vante pappbilletten til elektronisk kort. Plakatene henger klistret i alle trikker og busser, t-baner og slikt, og om oppklistringen sikkert ikke koster allverden internt, koster det sikkert en god del penger i tapt reklameinntekt for selskapet.

Men informasjon er viktig. For hva gjør egentlig denne Flexus-billetten vi nesten ikke har hørt annet enn stygt om i over fem år? Hva skal man si når man endelig skal kommunisere noe om dette utskjelte kortet? Dette er en unik mulighet og viktig tidspunkt for selskapet for å snu på flisa. Og de sier:

Bytt nå
Vi hjelper deg å bytte fra 30-dagers billett på papir til elektronisk månedskort på ruter.no. Trafikanten, Narvesen, 7-Eleven, utvalgte Shell/7-Eleven og MIX-kiosker eller bussterminalene. Vinn 30-dagers-billetter. Bli med i konkurransen på ruter.no Les mer på ruter.no #Ruter.

Om du bytter, kan du vinne et månedskort? … Så – det er en slags … konkurranse??

Unnskyld, jeg trodde det var snakk om et produkt til nesten en milliard kroner, det største som har skjedd innen kollektivtransporten siden franskmennene fant opp hulltanga? Eller, jeg trodde kanskje ikke det, men uansett er det selveste overgangen fra mekanisk stempel med trykksverte til sentraliserte datasentre, trådløs overføring av data, RFID-lesere, håndscannere til millioner av kroner, internettsider og alt det som følger med av potensiale – og – for den saks skyld – utgifter.

Om jeg var #Ruter, ville jeg benyttet denne gyldne anledningen – den første i Flexus-systemets historie – til å si noe fint, noe om dets praktiske bruksverdi eller noe. Ikke noe om hvorfor det har tatt så usannsynlig lang tid, ingen langflate beklagelser, ingen humoristiske bortforklaringer, men et fokus på noe fint!

Kanskje kunne man sagt noe om hva man nå slipper å gjøre, noe som går raskere, noe automatisk, noe som tilpasser seg din hverdag. Noe som folk kan fronte ved lunchbordet og si at joda – de har faktisk skaffet seg dette flexuskortet fordi… fordi folk søker mening og poeng med ting. Fordi selv de jeg har snakket med over kampanjens uker har prøvd å si noe positivt om det. Fordi bloggosfæren lengter etter et klart utspill å hekte seg fast i, en kommunikasjon med mening og relevans for Oslos hundretusener kollektivbrukere.

Om det så ikke er mer enn at folk skal ha et plastkort istedet for et pappkort, så la oss nå tro at det er det! Si det er miljøvennelig! Eller papirløst! Gi oss et clue om hvorfor vi skal bytte nå. Ikke skrik det, ikke tut med det på rød bakgrunn bare fordi dere heter Kollektivtransportproduksjon AS, #Ruter eller eller hva det nå er, og fordi dere er staten og vet at alle uansett må gjennom vaffelpressa til slutt.

Fordi det er faktisk ikke så mye som skal til for å skape en positiv bølge, og jeg synes Flexus fortsetter å eksellere i dårlig håndtering av både passiv og aktiv kommunikasjons. Og det er synd. Med mindre det egentlig ikke betyr noe, da. Brukerene, altså.

… Flere referanser
1. des 2009, VG.no