Tag: bjørn molstad

Popstokk vignett

BareForm har produsert og regissert den nye vignetten til NRK programmet Popstokk.

Utfordring

Programmet hadde en stram grafisk profil bestående av kvadrater med primærfarger hvitt og svart. NRK ønsket å gi vignetten til programmet en mer organisk følelse og samtidig ikke overkommunisere et konsept / la programmet spille på sine egne premisser.

Nasjonal Minneseremoni 21. August 2011

BareForm produserer og regisserer innslagene til minne om ofrene for terroren i Oslo og Utøya i forbindelse med den Nasjonale minneseremonien på NRK1 den 21. august.

Det er en ære å få være med å formidle noe i denne sammenheng, men det er også tøft på måter jeg ikke hadde forestilt meg. Forskjellen mellom å konsumere nyhetene gjennom journalistenes filter og å selv sitte i samtale med de overlevende er stor. I samtale med de overlevende ungdommene fra Utøya kommer det altfor tydelig frem hvilket enormt tap Norge har lidd som følge av den meningsløse terroren. Men intervjuene ga meg også optimisme.

Litt over et år senere kjennes det som at det er riktig å legge ut filmene.

Jeg skulle ønske alle i Norge kunne fått dette møtet utenom medias kanaler. Dessverre er dette umulig. Jeg skal imidlertid gjøre mitt beste for å formidle det jeg har hørt – og hvor glad jeg er for at de overlevende er blant oss.

Film: Hafslund Årsrapport 2010

BareForm har produsert og regissert informasjonsfilmen til Hafslunds årsrapport for 2010. Video på bunn av artikkelen. Du kan også se den på Vimeo og Hafslunds hjemmeside.

Du lan lese mer om filmens bakgrunn og utvikling her: Konsept nedbrekk, Hafslund Årsapport 2010

YouTube-måker og andre pestspredere

En video av en måke flyende over Cannes er i full gang med å nå viral status på YouTube. Publisert for bare fire dager siden har videoen allerede oppnådd over 257.000 visninger og haugevis av kommentarer i diverse forum og sosiale medier. Sensasjonen skapes imidlertid ikke fullt så mye av selve måkeflukten som det faktum at fuglen flakser avgåde med et videokamera i opptak.

Fascinerende, ikke sant?!

Joda, men…

Etter flere år med viraler som Quicksilvers ekstreme ekstremsport Dynamite Surfing (som til og med ble Mythbustet), EA Sports sin Martial Arts Football, svenske Riksgäldens 90-tallskamuflerte Dårliga Förlorare #1 og #2, Ray Bans solbrilletrickshot, fargerike kameleon og mange jeg ikke kommer på i farta, er det i 2011 så klart på høy tid å vifte frem pussekluten og ta en doggsjekk før man hengir seg til lårklasking og spontan videreformidlig til alle i adresselista. (Om man synes sånt er viktig, da.)

Når den særdeles viral-adapte kameraprodusenten ‘GoPro’ nevnes i samme åndedrag som ‘Cannes, Lions’ i videoens tags og brukeren i tillegg er et produksjonsselskap (fra Slovenia!) er det i det minste mindre tvil om avsenders intensjon; Dette kan være en viral for et videokamera.

Seagull GoPro meta

Reklamemessig er det nesten genialt; Uten å si et ord har måkens flukt kommunisert tre av kameraets styrker: Det er lett (94 gram), støtsikkert og har høy lysfølsomhet (>1.4 lux/sec). Alle disse tekniske detaljene kommuniseres sømløst gjennom et ikke-teknisk, genialt enkelt bilde som sitter og i tillegg er morsomt! Er ikke det bra da?

NRK Seagull GoPro crop

I forhold til spredning ser det i alle fall sånn ut. Siden jeg skrev dette i går kveld har filmens visninger doblet fra 257.000 til over 500.000. Til og med NRK har den som forsidesak.

NRKs journalist stiller imidlertid det samme spørsmålet som resten av nettet teppebombes med, fra Floridas Tampa Bay via Huffington Post og Mashable:

“Er videoen ekte?”

“Alle” vil vite dette, men hva betyr det, og hvorfor er det så viktig? Jeg vil anta at skjulte klipp eller effekter automatisk plasserer det i kategorien, men hva om måka og flyveturen er ekte rent bortsett fra litt kameramontert måkemat? Er det uekte da?

Viral forvirring

Kanskje er det mer intensjonsdybden og eventuell kommersiell utnyttelse det går på? Heri strides den globale landsbyen, og jeg synes kommentarene på metafilter.com gir et interessant innblikk i forvirringens forskjellige vinkler:

Fra sinne:

“I think videos posted as real that turn out to be “fake” – AKA viral marketing videos- should be grounds for an immediate deletion.”

…til forsvar:

“A question though, is your enjoyment of this video grounded entirely in whether or not it is “true”? If you enjoy the video as is: an enteraining interaction where bird meets video, what does it matter if it’s a commercial for some stupid camera?”

…ironisk forvrring:

“If I promise never to purchase a GoPro camera, am I allowed to enjoy this?”

…og min personlige favoritt:

“Will someone please let me know if I should be amused or outraged!”

Haters gonna hate

Det er tydelig at meningene er delt, men det ser ut til å være konsensus rundt begrepet ærlighet. “Er det som skjer i videoen som det gir seg ut for å være?” og hvis ikke – hva da? Er skepsis og negativ omtale et problem eller neglisjerbart?

Statistisk sett har måkefilmen bare 0,6% sure tomler så langt, mens ekesempelvis kommentarfeltet til den bekreftede bløffen og meget vellykkede studentprosjektet, “Biggest Drawing in the World” (det var en svenske som skrev tittelen) fra 2006, består i dag nesten utelukkende av negative tilbakemeldinger og så mye som 13% negative tomler av 1.7 millioner visninger. Ved bruk av god gammeldags spekulativ tallmagi, tilsvarer dette så mye som 220.000 brukere med et negativt fortegn til det de har sett… i bred og vanskelig kvantifiserbar utstrekning. Om dette var en faktisk viral for DHL, er den fortsatt vellykket?

Svaret er så klart umulig å besvare på generelt grunnlag og – med antallet metanivåer man møter allerede ved inngangen av viruskategorien – knapt nok mulig å diskutere uten å rote det til og havne i loop, slik jeg er i ferd med å gjøre.

Kanskje er det virale gullrushet allerede i ferd med å kveles etterhvert som vår skepsis og forståelse av etikk og moral på nett formodentlig øker. Kanskje vil det fortsette å være potensial for en kanal med lavt mediebudsjett og høyt volum på tross av lite kontroll. Aller mest sannsynlig er det det allerede på vei til noe nytt.

Det er i det minste lenge til jeg kommer til å være like opprømt og glad over å se en flaksende måke.

Videre lesing:

NRC / TVA 2010 – Mobiliseringsfilm

BareForm har produsert mobiliseringsfilmen for årets TV-aksjon som gikk til Norwegian Refugee Council / Flyktninghjelpen. Filmen er spisset mot de ‘ukjente’ frivillige som jobber med aksjonen i månedene før selve innsamlingsaksjonen går av stabelen. Disse 7000 og er ansvarlige for dominoeffekten som er nødvendig for hvert år å rekruttere rundt 150.000 nye bøssebærere, og gjøre TV-aksjonen til det den er.

Filmen ble laget til TV-aksjonen 2010, og er i dag en del av TV-aksjonens faste internkommunikasjon.

Team
Konsept : Bare Form
Manus & Regi : Bjørn Molstad
Motion Graphics : Norwegian Ink
Oppdragsgiver : NRC / TV-aksjonen

Get, det tradisjonsrike vaglet

Det var i gamle dager på 80-tallet. Mutter satt ved telefonbordet og ventet, rett ved den beige-grå telefonen med tallskive. Innimellom hørte man en ringetone, telefonkø var noe helt annet da. Den gang var det ingen amerikanske hitlåter som lullet deg inn i en halvaggresiv ventemodus, ingen stemme som jevnlig minte deg på at på der på nettsiden deres, der kunne du finne ting du allerede visste om. Uansett forsto man at man rykket frem i køen, det var bare litt mer zen.

Det verste var likevel når man til slutt kom frem. Uansett innstilling eller klageberettigelse, befant man seg snart duknakket, febrilsk blafrende i arkivfolderen for å lete opp dette vidundernummeret. Med ett var stillingen snudd., og klageren den som ikke hadde sitt på det tørre. For hva kunne vel kundebehandleren få gjort uten kundenummeret? Bedriftene var enda større og mektigere den gangen. Det var eksempelvis bare ett Televerk, og kjente du ingen på innsiden å innstille med dyre drikkevarer, da måtte du stå i kø. Lenge.

Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at 80-tallet er et hav av tid unna. At bedriftene hadde mer makt, og at servicen var dertil føles som en selvfølge, der mine foreldre lette i sirlig oppsamlede og kategoriserte kvitteringsmapper og arkivfoldere mens lett indignerte replikkvekslinger ble ytret med kundebehandleren.

Det er lenge siden nå. Fakturaen får man ikke engang lenger i postkassa, og mobiltelefonen og internett har endret alt det andre. Men hos Get, der er det annerledes. Sist brukte jeg en og en halv teenagelåt før jeg måtte gi meg i kast med 15 minutters leting i mitt ad-hoc arkiv. Ja, jeg innrømmer at jeg er bedre på PDF enn papir, men kundenummeret stemte uansett ikke, og jeg havnet igjen på telefonen i et halvt album før jeg fikk oppgitt et helt annet kundenummer. Det funket, men nå er det så klart borte.

Det var ikke egentlig mer enn det. Mye er bedre nå, men kundenummeret kan vi godt droppe.

Get vs Canal Digital

Og det er ikke idiotisk å påpeke, for for oss forbrukere er disse småtingene blitt viktige. De er forskjellen mellom å gjøre noe man skal, og å kaste seg over å lete med lys og lykter etter pdf-kopier og papirlapper etter å ha gitt opp køen med den hyggelige damen som med vanntorturaktige intervaller forteller deg at selskapet har en nettside du kan sjekke det du allerede vet. Når det ikke er mer som skal til enn å følge alle andres veletablerte eksempel, er det ikke for mye forlangt.

Hei, Canal Digital. Hva kan dere gjøre for meg i dag?

Flexus, eller “Kunsten å ikke selge”

Da jeg for et lite hav av tid siden

fikk høre at Oslo Sporveier var i ferd med å innføre et nytt billettsystem, syntes jeg dette virket spennende. Hva kunne et slikt system bringe av nyvinninger? Hvordan ville fremtidens billett og abonnement bli? Hva slags kvalitative forskjeller ville et slikt produkt bringe Oslo Sporveier og deres kunder? Når utgangspunktet er et flere hundre år gammelt system som baserer seg på papp, blekk og stempel virket i det minste forbedringspotensialet stort.

Fem år, og spaltemeter med uttrykk som Mareritt (NA24), Flexus-fiasko (Teknisk Ukeblad), og Den fullkomne skandale (Aftenposten), har selskapet (nå med det nye og mye mer moderne navnet #Ruter) endelig begynt å innføre sitt elektroniske hjelpemiddel.

Med en slik forhistorie, kan #Ruter være glad for at det til syvende og sist er resultatet man blir målt på i det offentlige rom. (Blundere glemmes jo gjerne i et meget hyppigere tempo enn man skulle tro.) Tross vanvittige budsjettoverskridelser og episke supertabber har vi jo nå et fungerende, mer eller mindre flunkende nytt billettsystem i Oslo by! Dette bringer oss tilbake der vi startet; Hva slags forbedringer vil dette gi brukerene?

Nå er det vel ikke systemet helt oppe og går enda, og det er vel derfor #Ruter har kjørt igang en informasjonskampanje for dette. En kampanje som jeg – såvidt jeg kan forstå – skal få de mest interesserte og early adopters som meg til å bytte fra den vante pappbilletten til elektronisk kort. Plakatene henger klistret i alle trikker og busser, t-baner og slikt, og om oppklistringen sikkert ikke koster allverden internt, koster det sikkert en god del penger i tapt reklameinntekt for selskapet.

Men informasjon er viktig. For hva gjør egentlig denne Flexus-billetten vi nesten ikke har hørt annet enn stygt om i over fem år? Hva skal man si når man endelig skal kommunisere noe om dette utskjelte kortet? Dette er en unik mulighet og viktig tidspunkt for selskapet for å snu på flisa. Og de sier:


Bytt nå

Vi hjelper deg å bytte fra 30-dagers billett på papir til elektronisk månedskort på ruter.no. Trafikanten, Narvesen, 7-Eleven, utvalgte Shell/7-Eleven og MIX-kiosker eller bussterminalene. Vinn 30-dagers-billetter. Bli med i konkurransen på ruter.no Les mer på ruter.no #Ruter.

Om du bytter, kan du vinne et månedskort? … Så – det er en slags … konkurranse??

Unnskyld, jeg trodde det var snakk om et produkt til nesten en milliard kroner, det største som har skjedd innen kollektivtransporten siden franskmennene fant opp hulltanga? Eller, jeg trodde kanskje ikke det, men uansett er det selveste overgangen fra mekanisk stempel med trykksverte til sentraliserte datasentre, trådløs overføring av data, RFID-lesere, håndscannere til millioner av kroner, internettsider og alt det som følger med av potensiale – og – for den saks skyld – utgifter.

Om jeg var #Ruter, ville jeg benyttet denne gyldne anledningen – den første i Flexus-systemets historie – til å si noe fint, noe om dets praktiske bruksverdi eller noe. Ikke noe om hvorfor det har tatt så usannsynlig lang tid, ingen langflate beklagelser, ingen humoristiske bortforklaringer, men et fokus på noe fint!

Kanskje kunne man sagt noe om hva man nå slipper å gjøre, noe som går raskere, noe automatisk, noe som tilpasser seg din hverdag. Noe som folk kan fronte ved lunchbordet og si at joda – de har faktisk skaffet seg dette flexuskortet fordi… fordi folk søker mening og poeng med ting. Fordi selv de jeg har snakket med over kampanjens uker har prøvd å si noe positivt om det. Fordi bloggosfæren lengter etter et klart utspill å hekte seg fast i, en kommunikasjon med mening og relevans for Oslos hundretusener kollektivbrukere.

Om det så ikke er mer enn at folk skal ha et plastkort istedet for et pappkort, så la oss nå tro at det er det! Si det er miljøvennelig! Eller papirløst! Gi oss et clue om hvorfor vi skal bytte nå. Ikke skrik det, ikke tut med det på rød bakgrunn bare fordi dere heter Kollektivtransportproduksjon AS, #Ruter eller eller hva det nå er, og fordi dere er staten og vet at alle uansett må gjennom vaffelpressa til slutt.

Fordi det er faktisk ikke så mye som skal til for å skape en positiv bølge, og jeg synes Flexus fortsetter å eksellere i dårlig håndtering av både passiv og aktiv kommunikasjons. Og det er synd. Med mindre det egentlig ikke betyr noe, da. Brukerene, altså.

…

Flere referanser

1. des 2009, VG.no