Kildesortering og trashestetikk

Jeg sa ikke noe når renovasjonsetaten publiserte sin nye informasjonskampanje for kildesortering for noen måneder siden. Men nå må jeg. I bunn og grunn er det ikke verre enn at

Renovasjonsetatens informasjonskampanje er grusomt uapetittelig

…men det stikker enda litt dypere.

For joda – jeg forstår poenget. Eller i alle fall delvis. Etter at den første estetiske avskyen hadde gitt seg og jeg begynte å skrive dette, demret det sakte for meg. Plastikk skal i den blå posten, organisk materiale skal i den grønne, og til en informasjonsbrosjyre trenger man noen bilder. Så – ved å “fargekode” avfallet på denne måten, gjør det begrepet kildesortering tydligere for oss. Det er så enkelt. Det er poenget. Og for hva jeg vet kan det til og med hende at idéen i bunn og grunn er god. Til å være statlig masseinformasjon skiller den seg ut, og den delvis provokative/moderne formen er et interessant landskap for en statlig aktør å bevege seg i. Det applauderer jeg.

Men at det skal få meg til å tenke på kildesortering, og kanskje attpåtil være litt stolt av å gjøre det, tror jeg er bom. Avstanden mellom poenget og visuellens effekt er for stor. Eller for liten. Poenget kommer kommer så fort i mål at det etterlatte tomrommet hjelpesløst prøver – og mislykkes – i å fylles med mening. Hvorfor er kaka grønn? Hvorfor er fisken dyppet i plastikk? Er det en brosjyre for miljøvern? Mot E-stoffer? Mot plastikkforurensning i naturen? Hvem er avsender? Hva mener dere? Jeg snur og vender på den. Det står fortsatt Renovasjonsetaten.

Hvert og et ett av de nevnte eksemplene hadde gitt de tilsynelatende giftige, plastiserte matproduktene en mening for seg selv, og kunne vært en visuell som satte seg i folks hukommelse.

Her blir resultatet et både altfor billig og samtidig uforståelig, men provokativt poeng(?!?) Med beste mening, leser jeg poenget gang på gang som at etaten sier noe sånt som: “Kjære kildesorterer, for at du er så snill, skal du få en kake (som ser ut som den i beste fall har mugna, eller kan hende er noe vi har dyppa i flytende plast)!”. Hvorfor det? Hva mener dere med det? Selv om dette selvfølgelig er å trekke det langt inn i parodiland, mener jeg det indikerer at det etterlatte tolkningsrommet er for stort. Kommunikasjonen er ikke styrt, men basert på et løst kreativt konsept hvor tekst og bilde mangler meningsbærende elementer. Derfor bommer den og treffer ingenting annet enn fargen på posen og en hel masse tomrom.

Er det så viktig, da

Og her kan man vel tenke at de færreste gidder å bry seg så mye om en informasjonsbrosjyre fra en etat, men som kommunikasjon synes jeg det fortsatt er interessant. Jeg mener nemlig at vi mennesker alltid leter etter mening i det vi ser, og at vi husker bedre det vi forstår. Det er derfor folk som overhodet ikke er opptatt av kommunikasjon som fag kan ramse opp sine topp fem reklamefilmer, deres plotline og poeng på rappen. Om man klarer å logisk knytte disse momentene til produktet har du kanskje skutt en gullfugl (eller måke). Derfor bør all kommunikasjon som prøver å oppnå noe være fylt med en sunn grad mening. Ikke minst den som skal oppfordre deg til, eller takke deg for å kildesortere.

Kreativt konsept

Jeg sier ikke konseptet i seg selv er dårlig, det kunne sikkert fungert for andre reklameaktører vi er mer vant til å få utfordrende budskap fra. Med en større grad av finesse i rommet mellom tekst, bilde og poeng kunne det kanskje fungert også her. Men med renovasjonsetaten som klangbunn mangler utrykket fotfeste, og ender opp som et forvirret og usammenhengende kroneksempel på et sted hvor stor kontrast mellom bilde og tekst ikke fungerer. Sorry trashplastfisken, men jeg skjønner ikke hva du mener.

NRC / TVA 2010 – Mobiliseringsfilm

BareForm har produsert mobiliseringsfilmen for årets TV-aksjon som gikk til Norwegian Refugee Council / Flyktninghjelpen. Filmen er spisset mot de ‘ukjente’ frivillige som jobber med aksjonen i månedene før selve innsamlingsaksjonen går av stabelen. Disse 7000 og er ansvarlige for dominoeffekten som er nødvendig for hvert år å rekruttere rundt 150.000 nye bøssebærere, og gjøre TV-aksjonen til det den er.

Filmen ble laget til TV-aksjonen 2010, og er i dag en del av TV-aksjonens faste internkommunikasjon.

Team
Konsept : Bare Form
Manus & Regi : Bjørn Molstad
Motion Graphics : Norwegian Ink
Oppdragsgiver : NRC / TV-aksjonen

Denne holdt nesten på å ta knekken på meg i dag

BankID og Java kom seg aldri inn i varmen hos det norske folk, skal jeg tro mine foreldre, twittermeldinger og oponionsbærende sider som dette. Nå som den mobile æra for lengst er over oss, og folk utfører stadig flere transaksjoner der de er, blir indikasjonen på BankID sin utløpsdato stadig tydeligere. Og spesielt selvfølgelig, når jeg siden 8:58 har prøvd å komme meg i kø hos billettservice.no, og endelig står klar til å taste inn min… ååjda.

Det gikk heldigvis bra denne gangen, og det blir konsert med Prince i Bergen på meg. Og neste gang kanskje jeg kan kjøpe billetten der jeg vil?

Oppdatering, 30. Juli 2011:

Nesten ett år senere har “BankID på mobil” kommet! Men fungerer såvidt jeg forstår bare på enkelte nettverk og mobiler? Når smarttelefonen har eksistert siden 1996 og selv iPhone nærmer seg et femårsjubileum, er det kanskje på tide å finne på en løsning som fungerer tilfredsstillende for Norges mobilelskende befolkning? Skal vi tro ErgoGroup finnes det lys i tunnellen. Så var det det med implementering, da.

Get, det tradisjonsrike vaglet

Det var i gamle dager på 80-tallet. Mutter satt ved telefonbordet og ventet, rett ved den beige-grå telefonen med tallskive. Innimellom hørte man en ringetone, telefonkø var noe helt annet da. Den gang var det ingen amerikanske hitlåter som lullet deg inn i en halvaggresiv ventemodus, ingen stemme som jevnlig minte deg på at på der på nettsiden deres, der kunne du finne ting du allerede visste om. Uansett forsto man at man rykket frem i køen, det var bare litt mer zen.

Det verste var likevel når man til slutt kom frem. Uansett innstilling eller klageberettigelse, befant man seg snart duknakket, febrilsk blafrende i arkivfolderen for å lete opp dette vidundernummeret. Med ett var stillingen snudd., og klageren den som ikke hadde sitt på det tørre. For hva kunne vel kundebehandleren få gjort uten kundenummeret? Bedriftene var enda større og mektigere den gangen. Det var eksempelvis bare ett Televerk, og kjente du ingen på innsiden å innstille med dyre drikkevarer, da måtte du stå i kø. Lenge.

Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at 80-tallet er et hav av tid unna. At bedriftene hadde mer makt, og at servicen var dertil føles som en selvfølge, der mine foreldre lette i sirlig oppsamlede og kategoriserte kvitteringsmapper og arkivfoldere mens lett indignerte replikkvekslinger ble ytret med kundebehandleren.

Det er lenge siden nå. Fakturaen får man ikke engang lenger i postkassa, og mobiltelefonen og internett har endret alt det andre. Men hos Get, der er det annerledes. Sist brukte jeg en og en halv teenagelåt før jeg måtte gi meg i kast med 15 minutters leting i mitt ad-hoc arkiv. Ja, jeg innrømmer at jeg er bedre på PDF enn papir, men kundenummeret stemte uansett ikke, og jeg havnet igjen på telefonen i et halvt album før jeg fikk oppgitt et helt annet kundenummer. Det funket, men nå er det så klart borte.

Det var ikke egentlig mer enn det. Mye er bedre nå, men kundenummeret kan vi godt droppe.

Get vs Canal Digital

Og det er ikke idiotisk å påpeke, for for oss forbrukere er disse småtingene blitt viktige. De er forskjellen mellom å gjøre noe man skal, og å kaste seg over å lete med lys og lykter etter pdf-kopier og papirlapper etter å ha gitt opp køen med den hyggelige damen som med vanntorturaktige intervaller forteller deg at selskapet har en nettside du kan sjekke det du allerede vet. Når det ikke er mer som skal til enn å følge alle andres veletablerte eksempel, er det ikke for mye forlangt.

Hei, Canal Digital. Hva kan dere gjøre for meg i dag?

Flexus, eller “Kunsten å ikke selge”

Da jeg for et lite hav av tid siden

fikk høre at Oslo Sporveier var i ferd med å innføre et nytt billettsystem, syntes jeg dette virket spennende. Hva kunne et slikt system bringe av nyvinninger? Hvordan ville fremtidens billett og abonnement bli? Hva slags kvalitative forskjeller ville et slikt produkt bringe Oslo Sporveier og deres kunder? Når utgangspunktet er et flere hundre år gammelt system som baserer seg på papp, blekk og stempel virket i det minste forbedringspotensialet stort.

Fem år, og spaltemeter med uttrykk som Mareritt (NA24), Flexus-fiasko (Teknisk Ukeblad), og Den fullkomne skandale (Aftenposten), har selskapet (nå med det nye og mye mer moderne navnet #Ruter) endelig begynt å innføre sitt elektroniske hjelpemiddel.

Med en slik forhistorie, kan #Ruter være glad for at det til syvende og sist er resultatet man blir målt på i det offentlige rom. (Blundere glemmes jo gjerne i et meget hyppigere tempo enn man skulle tro.) Tross vanvittige budsjettoverskridelser og episke supertabber har vi jo nå et fungerende, mer eller mindre flunkende nytt billettsystem i Oslo by! Dette bringer oss tilbake der vi startet; Hva slags forbedringer vil dette gi brukerene?

Nå er det vel ikke systemet helt oppe og går enda, og det er vel derfor #Ruter har kjørt igang en informasjonskampanje for dette. En kampanje som jeg – såvidt jeg kan forstå – skal få de mest interesserte og early adopters som meg til å bytte fra den vante pappbilletten til elektronisk kort. Plakatene henger klistret i alle trikker og busser, t-baner og slikt, og om oppklistringen sikkert ikke koster allverden internt, koster det sikkert en god del penger i tapt reklameinntekt for selskapet.

Men informasjon er viktig. For hva gjør egentlig denne Flexus-billetten vi nesten ikke har hørt annet enn stygt om i over fem år? Hva skal man si når man endelig skal kommunisere noe om dette utskjelte kortet? Dette er en unik mulighet og viktig tidspunkt for selskapet for å snu på flisa. Og de sier:


Bytt nå

Vi hjelper deg å bytte fra 30-dagers billett på papir til elektronisk månedskort på ruter.no. Trafikanten, Narvesen, 7-Eleven, utvalgte Shell/7-Eleven og MIX-kiosker eller bussterminalene. Vinn 30-dagers-billetter. Bli med i konkurransen på ruter.no Les mer på ruter.no #Ruter.

Om du bytter, kan du vinne et månedskort? … Så – det er en slags … konkurranse??

Unnskyld, jeg trodde det var snakk om et produkt til nesten en milliard kroner, det største som har skjedd innen kollektivtransporten siden franskmennene fant opp hulltanga? Eller, jeg trodde kanskje ikke det, men uansett er det selveste overgangen fra mekanisk stempel med trykksverte til sentraliserte datasentre, trådløs overføring av data, RFID-lesere, håndscannere til millioner av kroner, internettsider og alt det som følger med av potensiale – og – for den saks skyld – utgifter.

Om jeg var #Ruter, ville jeg benyttet denne gyldne anledningen – den første i Flexus-systemets historie – til å si noe fint, noe om dets praktiske bruksverdi eller noe. Ikke noe om hvorfor det har tatt så usannsynlig lang tid, ingen langflate beklagelser, ingen humoristiske bortforklaringer, men et fokus på noe fint!

Kanskje kunne man sagt noe om hva man nå slipper å gjøre, noe som går raskere, noe automatisk, noe som tilpasser seg din hverdag. Noe som folk kan fronte ved lunchbordet og si at joda – de har faktisk skaffet seg dette flexuskortet fordi… fordi folk søker mening og poeng med ting. Fordi selv de jeg har snakket med over kampanjens uker har prøvd å si noe positivt om det. Fordi bloggosfæren lengter etter et klart utspill å hekte seg fast i, en kommunikasjon med mening og relevans for Oslos hundretusener kollektivbrukere.

Om det så ikke er mer enn at folk skal ha et plastkort istedet for et pappkort, så la oss nå tro at det er det! Si det er miljøvennelig! Eller papirløst! Gi oss et clue om hvorfor vi skal bytte nå. Ikke skrik det, ikke tut med det på rød bakgrunn bare fordi dere heter Kollektivtransportproduksjon AS, #Ruter eller eller hva det nå er, og fordi dere er staten og vet at alle uansett må gjennom vaffelpressa til slutt.

Fordi det er faktisk ikke så mye som skal til for å skape en positiv bølge, og jeg synes Flexus fortsetter å eksellere i dårlig håndtering av både passiv og aktiv kommunikasjons. Og det er synd. Med mindre det egentlig ikke betyr noe, da. Brukerene, altså.

…

Flere referanser

1. des 2009, VG.no