Det var i gamle dager på 80-tallet. Mutter satt ved telefonbordet og ventet, rett ved den beige-grå telefonen med tallskive. Innimellom hørte man en ringetone, telefonkø var noe helt annet da. Den gang var det ingen amerikanske hitlåter som lullet deg inn i en halvaggresiv ventemodus, ingen stemme som jevnlig minte deg på at på der på nettsiden deres, der kunne du finne ting du allerede visste om. Uansett forsto man at man rykket frem i køen, det var bare litt mer zen.
Det verste var likevel når man til slutt kom frem. Uansett innstilling eller klageberettigelse, befant man seg snart duknakket, febrilsk blafrende i arkivfolderen for å lete opp dette vidundernummeret. Med ett var stillingen snudd., og klageren den som ikke hadde sitt på det tørre. For hva kunne vel kundebehandleren få gjort uten kundenummeret? Bedriftene var enda større og mektigere den gangen. Det var eksempelvis bare ett Televerk, og kjente du ingen på innsiden å innstille med dyre drikkevarer, da måtte du stå i kø. Lenge.
Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at 80-tallet er et hav av tid unna. At bedriftene hadde mer makt, og at servicen var dertil føles som en selvfølge, der mine foreldre lette i sirlig oppsamlede og kategoriserte kvitteringsmapper og arkivfoldere mens lett indignerte replikkvekslinger ble ytret med kundebehandleren.
Det er lenge siden nå. Fakturaen får man ikke engang lenger i postkassa, og mobiltelefonen og internett har endret alt det andre. Men hos Get, der er det annerledes. Sist brukte jeg en og en halv teenagelåt før jeg måtte gi meg i kast med 15 minutters leting i mitt ad-hoc arkiv. Ja, jeg innrømmer at jeg er bedre på PDF enn papir, men kundenummeret stemte uansett ikke, og jeg havnet igjen på telefonen i et halvt album før jeg fikk oppgitt et helt annet kundenummer. Det funket, men nå er det så klart borte.
Det var ikke egentlig mer enn det. Mye er bedre nå, men kundenummeret kan vi godt droppe.
Og det er ikke idiotisk å påpeke, for for oss forbrukere er disse småtingene blitt viktige. De er forskjellen mellom å gjøre noe man skal, og å kaste seg over å lete med lys og lykter etter pdf-kopier og papirlapper etter å ha gitt opp køen med den hyggelige damen som med vanntorturaktige intervaller forteller deg at selskapet har en nettside du kan sjekke det du allerede vet. Når det ikke er mer som skal til enn å følge alle andres veletablerte eksempel, er det ikke for mye forlangt.
Hei, Canal Digital. Hva kan dere gjøre for meg i dag?
