Jeg vokste opp på den lille bygda Sørumsand utenfor Lillestrøm, og med en Fuji 1600 Superia Color i lomma som var gått ut på dato ca 2 år før jeg kjøpte den, tok jeg noen bilder fra veiene / boligfeltet der jeg vokste opp mens familien gikk på søndagstur… Det føltes bra, bildene er ekstremt kornete og gir akkurat den følelsen sånne steder gir.
Det passet bra å sitte på med de gamle vognene tilbake denne gangen. Togene er blitt ganske så fancy og InterCity-aktige, og passer ikke lenger så bra til analog fargefilm. Når jeg vokste opp, kjørte vi ofte med Kongsvingertogene til Oslo. De var litt mer “langtransport”, og hadde skikkelig 50-talls / Bergensbanen-feeling. Denne kupéen gir vel kanskje en mer 70-talls feeling og var sånn sett mye mer moderne.
Til høyre her bodde Rune, og litt ned og til venstre bodde Inge. Øystein bodde i enden av veien opp til høyre ved det gule huset der. Jeg bodde liksom i bunnen av veien, forbi Tore og Jon. Og ja, Maren bodde til venstre litt nedi veien, rett før man kom til Mårvegen.
Tore bodde i den andre innkjørselen til venstre, og Maren bodde rett til venstre et lite stykke. Tore droppa ut av skolen mens vi fortsatt gikk på ungdomsskolen, begynte å jobbe for noen som utnytta vrakimportreglene. De kappet nye biler i to, importerte de som vrak, og sveiset de sammen i Norge igjen.
Han var den første jeg kjente som hadde en Ericsson mobiltelefon som passa i lomma. Det var helt sykt. Jeg var med ham i Oslo en gang da vi var 16 eller noe, og mens jeg kjørte nedover rullebåndet på Oslo S, fikk jeg lov til å ringte hjem med mobilen hans for å si at jeg var i byen. Jeg måtte le når jeg sa jeg faktisk snakket med mutter mens jeg kjørte på et rullebånd på Oslo S. Det var helt sinnssykt. Jeg lurer litt på hva som skjedde med Tore, egentlig.
Steinar, som bodde i bunnen av veien hadde bibliotekarforeldre, begynte på NTNU. Jeg vet han er en eller annen slags forsker på noe, men jeg er ikke helt sikker på hva.
I det huset til venstre der solgte jeg lodd en gang. Jeg tror det budde en søt jente der også, men kan ikke huske hvem det var. Helt i enden av veien og gjennom en liten sti og en telefonkiosk ved en trafostasjon, bodde Jens. Opp til venstre før stien kom man seg til Steinar og Tore igjen.
Jon bodde i det huset man kan se litt til høyre i bildet. Han hadde lege og lærerforeldre, og storebroren Eirik var veldig interessert i data og spill. Jeg husker han elsket flyspill, og blant annet spilte et Stealth Bomber spill veldig mye.
Det var en slags maktbalanse i spillindustrien den gangen – man måtte gi noe for å få noe. Jeg hadde ofte ikke så veldig mange spill å gi bort selv, men ble den fyren som folk ringte til når de sto fast. Ofte hadde jeg ikke engang spilt spillet selv, men klarte som regel å løse det for det. Det er pussig nok et stempel jeg fortsatt har.
Broren til Jon fikk veldig bra karakterer på skolen, og ble farmasøyt. Sist jeg møtte Jon var på Majorstua for noen år siden, iført dress og på vei inn i ny jobb etter å ha jobbet i Nordea, mener jeg å huske.
Man lurer ganske mye på sånne små boligfelt. Hvem som har lyseblå Mercedez blant annet.
Her vokste jeg opp fra jeg var syv ca. Dette er veien, liksom. Hekken har blitt veldig stor. Jeg klipte den i sommer. Vegen heter Suluvegen, og er visstnok områdets dialektord for Svale. Jeg syntes det var litt stygt, spesielt siden alle de andre vegene på feltet het helt vanlige navn som Gaupe, Mår og Hare.
Når vi skulle oppgi adressen vår oppga vi ofte "Svaleveien", og jeg tror joggu det var oppe i bystyret eller noe sånt fordi det var så mange i veien som klaga. Men til slutt passet navnet egentlig veldig bra. Litt rart, litt stygt, ganske annerledes og litt vanlig.
