Det verste var likevel når de til slutt kom frem, og uansett irritert innstilling eller hva slags høne de hadde å plukke med vedkommende bedrift, snart duknakket befant seg i retning av å lete opp kundenummeret. På det arket, som de hadde fått når de inngikk avtalen. Disse kundebehandlerene fikk nemlig ikke gjort noe uten kundenummeret, slik var det bare. Bedriftene var enda større og mektigere den gangen. Det var for eksempel bare ett Televerk, og kjente du ingen å gi dyre drikkevarer, da måtte du stå i kø. Lenge.

Det er ikke lenger oppsiktsvekkende at 80-tallet er et hav av tid unna, selv ikke for meg som bare er voksen og ikke gammel selv om jeg vokste opp da. At bedriftene hadde mer makt, og at servicen var dertil føles som en selvfølge, der mine foreldre lette i sirlig oppsamlede og kategoriserte kvitteringsmapper og arkivfoldere mens kommandoaktige replikkvekslinger ble ytret med den kjipe kundebehandleren lett kamuflert bak mikrofondelen av røret.

Det er lenge siden nå. Fakturaen får man ikke engang lenger i postkassa, og mobiltelefonen og internett har endret alt det andre. Men hos Get, der er det annerledes. Sist brukte jeg en og en halv teenagelåt før jeg ga meg i kast med 15 minutters leting i mitt ad-hoc arkiv. Ja, jeg innrømmer at jeg er bedre på PDF enn papir, men kundenummeret stemte uansett ikke, og jeg havnet igjen på telefonen i et halvt album før jeg fikk oppgitt et helt annet kundenummer. Det funket, men nå er det så klart borte.

Det var ikke egentlig mer enn det. Mye er bedre nå, men kundenummeret kan vi godt droppe.

Og det er ikke idiotisk å påpeke, for for oss forbrukere er disse småtingene blitt viktige. De er forskjellen mellom å gjøre noe man skal, og å kaste seg over å lete med lys og lykter etter pdf-kopier og papirlapper etter å ha gitt opp køen med den hyggelige damen som med vanntorturaktige intervaller forteller deg at selskapet har en nettside du kan sjekke det du allerede vet. Når det ikke er mer som skal til enn å følge alle andres veletablerte eksempel, er det ikke for mye forlangt.

Hei, Canal Digital. Hva kan dere gjøre for meg i dag?

fikk høre at Oslo Sporveier var i ferd med å innføre et nytt billettsystem, syntes jeg dette virket spennende. Hva kunne et slikt system bringe av nyvinninger? Hvordan ville fremtidens billett og abonnement bli? Hva slags kvalitative forskjeller ville et slikt produkt bringe Oslo Sporveier og deres kunder? Når utgangspunktet er et flere hundre år gammelt system som baserer seg på papp, blekk og stempel virket i det minste forbedringspotensialet stort.

Fem år, og spaltemeter med uttrykk som Mareritt (NA24), Flexus-fiasko (Teknisk Ukeblad), og Den fullkomne skandale (Aftenposten), har selskapet (nå med det nye og mye mer moderne navnet #Ruter endelig begynt å innføre sitt elektroniske hjelpemiddel. Takk og pris er det resultatet vi blir målt på, blundere glemmes jo gjerne i et meget hyppigere tempo enn man skulle tro, og tross alt har vi nå et mer eller mindre fungerende, flunkende nytt billettsystem i Oslo by!

Nå er det vel ikke systemet helt oppe og går enda, og det er vel derfor #Ruter har kjørt igang en informasjonskampanje for dette. En kampanje som jeg — såvidt jeg kan forstå — i typisk manér skal få de mest interesserte (early adopters) til å bytte fra den vante pappbilletten til elektronisk kort. Plakatene henger klistret i alle trikker og busser, t-baner og slikt, og om oppklistringen sikkert ikke koster allverden internt, koster det sikkert en god del penger i tapt reklameinntekt for selskapet.

Men informasjon er viktig. For hva gjør egentlig denne Flexus-billetten vi nesten ikke har hørt annet enn stygt om i over fem år? Hva skal man si når man endelig skal kommunisere noe om dette utskjelte kortet?

Bytt nå

Vi hjelper deg å bytte fra 30-dagers billett på papir til elektronisk månedskort på ruter.no. Trafikanten, Narvesen, 7-Eleven, utvalgte Shell/7-Eleven og MIX-kiosker eller bussterminalene. Vinn 30-dagers-billetter. Bli med i konkurransen på ruter.no Les mer på ruter.no #Ruter.

Så kan du vinne et månedskort?

Unnskyld, jeg trodde det var snakk om et produkt til nesten en milliard kroner, det største som har skjedd innen kollektivtransporten siden franskmennene fant opp hulltanga? Eller, jeg trodde kanskje ikke det, men uansett er det selveste overgangen fra mekanisk stempel med trykksverte til sentraliserte datasentre, trådløs overføring av data, sanntidsoppdatering av busstider, RFID-lesere, håndscannere til millioner av kroner, internettsider og alt det som følger med av potensiale — og — for den sags skyld — utgifter.

Om jeg var #Ruter, ville jeg benyttet denne gyldne anledningen — den første i Flexus-systemets historie — til å si noe fint, noe om dets praktiske bruksverdi eller noe. Ikke noe om hvorfor det har tatt så usannsynlig lang tid, ingen langflate beklagelser, ingen humoristiske bortforklaringer, men et fokus på noe fint!

Kanskje kunne man sagt noe om hva man nå slipper å gjøre, noe som går raskere, noe automatisk, noe som tilpasser seg din hverdag. Noe som folk kan fronte ved lunchbordet og si at joda — de har faktisk skaffet seg dette flexuskortet fordi… fordi folk søker mening og poeng med ting. Fordi selv de jeg har snakket med over kampanjens uker har prøvd å si noe positivt om det. Fordi bloggosfæren lengter etter et klart utspill å hekte seg fast i, en kommunikasjon med mening og relevans for Oslos hundretusener kollektivbrukere.

Om det så ikke er mer enn at folk skal ha et plastkort istedet for et pappkort, så la oss nå tro at det er det! Si det er miljøvennelig! Eller papirløst! Gi oss et clue om hvorfor vi skal bytte nå. Ikke skrik det, ikke tut med det på rød bakgrunn bare fordi dere heter Kollektivtransportproduksjon AS, #Ruter eller eller hva det nå er, og fordi dere er staten og vet at alle uansett må gjennom vaffelpressa til slutt.

Fordi det er faktisk ikke så mye som skal til for å skape en positiv bølge, og jeg synes Flexus fortsetter å eksellere i dårlig håndtering av både passiv og aktiv kommunikasjonshåndtering. Og det er synd. Med mindre det egentlig ikke betyr noe, da. Brukerene, altså.

Det passet bra å sitte på med de gamle vognene tilbake denne gangen. Togene er blitt ganske så fancy og InterCity-aktige, og passer ikke lenger så bra til analog fargefilm. Når jeg vokste opp, kjørte vi ofte med Kongsvingertogene til Oslo. De var litt mer “langtransport”, og hadde skikkelig 30-talls / Bergensbanen-feeling. Denne kupéen gir vel kanskje en mer 50-talls feeling og var sånn sett mye mer moderne.

Til høyre her bodde Rune, og litt ned og til venstre bodde Inge. Øystein bodde i enden av veien opp til høyre ved det gule huset der. Jeg bodde liksom i bunnen av veien, forbi Tore og Jon. Og ja, Maren bodde til venstre litt nedi veien, rett før man kom til Mårvegen.

Tore bodde i den andre innkjørselen til venstre, og Maren bodde rett til venstre et lite stykke. Tore droppa ut av skolen mens vi fortsatt gikk på ungdomsskolen, begynte å jobbe for noen som utnytta vrakimportreglene. De kappet nye biler i to, importerte de som vrak, og sveiset de sammen i norge igjen.

Han var den første jeg kjente som hadde en Ericsson mobiltelefon som passa i lomma. Det var helt sykt. Jeg var med ham i Oslo en gang da vi var 16 eller noe, og mens jeg kjørte nedover rullebåndet på Oslo S, fikk jeg lov til å ringte hjem med mobilen hans for å si at jeg var i byen. Jeg måtte le når jeg sa jeg faktisk snakket med mutter mens jeg kjørte på et rullebånd på Oslo S. Det var helt sinnssykt. Jeg lurer litt på hva som skjedde med Tore, egentlig.

Steinar, som bodde i bunnen av veien hadde bibliotekarforeldre, begynte på NTNU. Jeg vet han er en eller annen slags funky forsker på noe, men jeg er ikke helt sikker på hva.

I det huset til venstre der solgte jeg lodd en gang. Jeg tror det budde en søt jente der også, men kan ikke huske hvem det var. Helt i enden av veien og gjennom en liten sti, bodde Jens, og opp til venstre kom man seg til Steinar og Tore igjen.

Jon bodde i det huset man kan se litt til høyre i bildet. Han hadde lege/lærerforeldre, og storebroren Eirik var veldig interessert i data og spill. Jeg husker han elsket flyspill, og blant annet spilte et Stealth Bomber spill veldig mye.

Det var en slags maktbalanse i spillindustrien den gangen – man måtte gi noe for å få noe. Ofte ble jeg den fyren som folk ringte til når de sto fast. Ofte hadde jeg ikke engang spilt spillet selv, men klarte som regel å løse det for det.

Broren til Jon fikk veldig bra karakterer på skolen, og ble farmasøyt. Sist jeg møtte Jon var på Majorstua for noen år siden, iført dress og på vei inn i ny jobb etter å ha jobbet i Nordea, mener jeg å huske.

Man lurer ganske mye på sånne små boligfelt. Hvem som har lyseblå Mercedez blant annet.

Her vokste jeg opp fra jeg var syv ca. Dette er veien, liksom. Hekken har blitt veldig stor. Jeg klipte den i sommer. Vegen heter Suluvegen, og er visstnok områdets dialektord for Svale. Jeg syntes det var litt stygt, spesielt siden alle de andre vegene på feltet het helt vanlige navn som Gaupe, Mår, Hare.

Når vi skulle oppgi adressen vår oppga vi ofte “Svaleveien”, og jeg tror joggu det var oppe i bystyret eller noe sånt. Men til slutt passet navnet egentlig veldig bra. Litt rart, litt stygt, ganske annerledes og litt vanlig.

Said to be a jab at the ‘pay-per-view’ social media tendency we’re approaching, The pages gave Twitter, Facebook and LinkedIn-users a way of commiting ritual suicide on their account by tediously going through and deleting every contact, message, picture and other data, one byte at the time.

[vimeo]http://vimeo.com/8223187[/vimeo]

Never had it been so fun to get rid of your virtual self, and even if the implementation didn’t exactly leave Facebook empty over night, a four-fold number of users are now supposedly more alive by being virtually dead. drumroll ;)

I guess getting rid of our time-sucking virtual identities are getting attention for a number of reasons, fun merely being a catalyst. Facebook on the other hand, aren’t so happy with sites promoting account-cancellation of it’s money-in-the-bank of users.

It took a while for the legal team of Facebook to take action and issue a Cease and Desist letter to Seppukoo, threatening with legal action for violating Facebook’s much debated and ever growing Statement of Rights and Responsibilities. I am sure they must be right in their interpretation of their ‘laws’, and the story of Seppuko might not be the worst case, but seriously — where this all is leading to?

Where merchants of traditional appliances and services has to apply their products to regions of the world and rules of conduct, the web is so far more allegoric to The Wild West. Combining this with the power that Facebook and other mega-media consortiums now posesses, with more users strolling through their interface daily than any physical shop or say — country — has ever had, what will keep the once-so promising social media experiment from becoming a crippled and moneymad state?

The users, you say? Again?

• Is It Illegal To Commit Seppukoo On Your Facebook Account? — Techdirt
• Facebook strikes back against Seppukoo
  – LA Times blog

Front page image by-nc-sa by Stuck in Customs

Those kind of specifications and equipment leave a small part of the world drooling. Heidi, my cousins 12 year old daughter, nails the other side of it. After being told abouth the splendidness of my precioussss Leica,

My Leica M6

she first ironically comments it as “The greatest camera in the World” (and I who thought that I was Generation “X”), weighs it (600grams — didn’t know that!), and then replies “..and it doesn’t even have a screen!”

It’s not a strange remark at all from a girl that might not ever have snapped an analog picture, but what does it mean?

And why do I have all that expensive analog s**t in my bags?

I guess I have no short answer, but buying my first Leica and taking my trusty Yashica T5 out of storage, loading them with good ol’ film, popping the shutter, having to wait several days/weeks to pay a lot of money, use a whole day to cut and scan just a couple dozen dust-loving, fingerprint-eating negatives with expensive equipment??? That is of course totally insane. And, having shot purely digital for the last 6 years or so — totally awesome.

My means and methods might somehow only be useful for us nostalgics, and ready ready for the museum showcase, but I still think it’s kinda sad that Heidi will never experience the mystique of photography, the darkroom, the chemicals, the scarcity, the “never know what you really got”, all of these things with the medium that probably singlehanded got me into opening my eyes to the world of angles, lines, curves, complexity, art, communication and storytelling.

Or — that is my first thought. Perhaps I’m romanticizing, or perhaps it’s just because I want her to experience MY fascination, MY circutry, MY version of the universe. Somehow, the world moves forward today, as it did yesterday and 19 years ago when I was her age, and started getting into photography. The medium changes, disappears or evolves, the paths to insight or inspiration continues to be as diverse as human kind, and luckily — the matter stays the same.

The scarcity is gone tho. Perhaps that’s why why Kodak film sales are up for the first time of a good number of years (I only heard this as a rumor — anyone with a valid source?), or why my lab tells me they see more 120s coming in now than ever before. I guess it just makes a difference for the rest of us 12 year oldies or 32 year old youngsters.

And the rest of you?… You should check it out. Buy a roll of film, shed some light in that dark drawer where your good Ol’ Nikon, Canon, Yashica or whatever have been waiting for all too long. Or — if you have no Ol’ Love, find her on Ebay or lomography.com! Then go out, and listen to that shutter pop a couple dozen times without checking your histogram, if the focus was just right, without deleting a single bad picture from your 16Gb HiSpeed SecureDigital/CompactFlash or whatever Memory Card. …And see where that takes you.

G’night, mate!

* Bjorn — down under via WordPress for iPhone

Or actually — I was not

Because of the few times I captured something golden, I wanted to show it to someone. Sometimes, I luckily smiled from the spectators positive reaction, and other times I was disappointed that the precious moment simply was flipped through like browsing bills or train schedules.

I guess this might be one of the reasons why blogging and social networking has exploded, populating flickr.com in a rate of 5.000 pictures pr. minute. At least it’s mine. We’re not living in the 90’s anymore, where communication had to be regulated through the utterly few channels. Remember? We had the primitive possibilities of: Meeting in person, calling,sending a fax, letter, email, sms or mms. That’s it! (were there any other?)

Systems

I remember being utterly impressed that we coped with the complex dialects of the system already at that age. Now the possibilities has completely blown away all of it’s predecessors. Facebook is the narrator when some of my best friends first baby is born, and Twitter is the best medium to learn about new interests and opinions among my friends.

Flickr taught me to open up and have a bigger crowd for my pictures, and eventually how nice it is to share interests with both the world and my friends.

That’s why I — today — am starting a blog.

I think it will be about photography, music, randomness and communication. We’ll see.